Ut med ultras, eller?



Et stadig tilbakevendende tema i fotballnorge er alternative undergrupper som kommer i en viss form for konflikt med klubben eller den lokale supporterklubben. Senest ut i denne sjangeren er Sandefjord, som nå går igjennom de samme voksesmertene som så mange andre har vært igjennom. Det vi dessverre ser er at også mange av de samme feilene som blir gjort ofte blir gjort igjen. Derfor vil vi dele noen refleksjoner om dette.

Skal vi snakke om ultras, må vi først og fremst se på vår lokale variant. I din lokale fotballklubb har du kanskje en gjeng med ungdommer som kaller seg ultras. Ultras legger seg gjerne opptil en romantisk tolkning av fotballen, der det penge- og TV-styrte foraktes, og det tradisjonelle spillet og kompromissløs kjærlighet dyrkes. Og som de fleste av oss har erfart i nære relasjoner, kjærlighet er ingen smågodthylle der man kan velge ut de bitene man liker. En engasjert supporter vil kanskje stå på et sete eller klatre på et gjerde, selv om han får beskjed om at han ikke får lov. Gjennom tap og frem til seier skal man lide seg gjennom mye motgang, og man må regne med at det ikke er en opplagt sak at en slik supporter med glede vil løfte bort banneret som er med på alle lagets kamper for at TV-kameraene skal ha klar sikt til reklameskiltet for bringebærsyltetøy. For eksempel.

I større eller mindre grad er veien med engasjerte supportere brolagt med ulike utfordringer. For mennesker bryr seg, når de bryr seg om. Det fremste poenget jeg vil trekke frem om ultras eller hva nå de alternative supporterne kaller seg er at du som medsupporter eller klubbleder først og fremst ser de samme lokale studentene, lærerne, rørleggerne, fotografene, elektrikerne, advokatene og butikkmedarbeiderne som lever i sameksistens med deg til vanlig. Derfor...

Å trekke streken "et sted"

...må man være nøye med å ikke dømme gruppe eller kultur, men handling. Dette er noe vi gjentar i det kjedsommelige i ulike sammenhenger, et av de beste grepene man kan gjøre for å unngå stridigheter med en gruppe er helt konkrete eksempler på hva som er lov og ikke lov - og hva konsekvensene er for brudd på denne avtalen. En ullen instruks om å rette seg etter stadionverters instruks kan by på problemer all den tid mennesker er så ulike at hendelser blir håndhevet forskjellig. Det er ikke veldig lenge siden en ung jente ble skjelt ut av en skrikende stadionvert et sted på Østlandet fordi hun krøp under tribunen for å hente et flagg som falt ned mellom trinnene, noe som igjen resulterte i helt unødvendig dårlig stemning mellom supporterne og vertskapet. En annen stadionvert på vestlandet begynte å slå etter supportere fordi de fortsatte å klatre på gjerdet foran feltet deres. I det hele tatt, mye av konfliktene vi ser rundt om i landet er oppsamling av hendelser som er relativt små i den store sammenhengen. Det handler først og fremst om såret stolthet, og når to kulturer er på kollisjonskurs er det denne stoltheten som holder frontene steile. Men er man enige om at blussing utenfor stadion eller knusing av et sete medfører en reaksjon, slipper man å ta den diskusjonen i tillegg når det først skjer noe.

Det vi i alle tilfeller anbefaler de vi snakker med er dialogmøter der supportere og klubb møtes fysisk og er helt åpne og ærlige om hendelser, reaksjoner, ambisjoner og følelser - uansett hvor betent situasjonen synes å være. I nær sagt alle tilfeller vil dette være mindre konfronterende enn om man sitter på hver sin kant og fyller luften med frustrasjon og påstander. Vi ser jo at det ofte må blåses litt ut i det offentlige rom uansett, men jeg må innrømme at vi var flere i styret som hevet øyenbrynene et godt stykke opp i pannen da vi så at Sandefjord Fotball publiserte et innlegg på sine offisielle nettsider der det ble gjennomført et ganske greit karakterdrap på det alternative miljøet i klubben. Ispedd litt generaliserende og motsigende retorikk var det også en del påstander, blant annet om at dette alternativmiljøet har kostet Sandefjord Fotball 40-50 000,- kr i bøter (vår informasjon tilsier at det reelle beløpet er rundt 1/10 av dette). Vi anbefaler ikke denne fremgangsmåten dersom man har ambisjoner om å faktisk komme til en forsoning med felles forståelse og gjensidig tillit. Å drive en fotballklubb av en viss størrelse krever også at man er dyktig til å få vidt forskjellige kulturer til å fungere sammen.

Det profesjonelle ansvaret hviler på klubben som arrangør, men vi maner også våre medlemmer til å opptré redelig i den forstand at man holder ord og avtaler man har inngått, er konsekvente i hva man forlanger og hva man gir tilbake, og beholder hodet selv når man får en bakoversveis fra klubben eller andre. Erfaringer vi har gjort viser at det ikke er spesielt stor forskjell på hvor følelsesstyrte mennesker er uansett om de jobber i klubben eller er supportere som kaller seg ultras.

Vi håper dialogen i Sandefjord bedrer seg i nær fremtid, og at de fleste norske klubber klarer seg gjennom voksesmertene uten at det blir for mye klinsj mellom ny og gammel kultur. Ingen har helt "rett" annet enn i sine egne øyne, for fotballen er levende og i stadig utvikling - men om man deler et ektefølt ønske om å fungere sammen er det håp om at man kan finne sin plass på stadion uten å komme i konflikt med hverandre. Dette ansvaret hviler på oss alle sammen.

-Posse
Talsmann NSA

© 2017 Norsk Supporterallianse