Etter helgens tragiske hendelse i Sverige har det vært mange mediehenvendelser her hjemme. Det er vel liten uenighet om at dødsfallet Helsingborg er et sorgens kapittel. Samtidig er det en sak som antakelig har mange sider, og senest i dag nyanserte politiet foranledningen fra å være et uprovosert angrep til å være et slagsmål i etterkant av en krangel mellom flere personer. Kanskje er dette et mer riktig bilde av sannheten, kanskje ikke. Men siden dette ikke er en sak NSA har førstehåndskunnskap har vi valgt å ikke kommentere selve hendelsen utover at det er tragisk med et slikt utfall.

Enkelte medier har vært frempå med spørsmål som "Kan dette skje i Norge?" og vi har styrt unna denne typen tabloidfeller, der formålet anses å være å kunne bruke overskriften "-Dette kan også skje i Norge", slik Tom Nordlie gjorde hos NRK. At det bare er et tidsspørsmål før det skjer et drap i forbindelse med en fotballkamp er en svartmaling vi som involverer oss i supporternorge ikke deler.

Sveriges idrettsminister synset litt om mulige tiltak, antakelig under stort press, og vi kan heller ikke si at vi deler ideen om at forbud mot ståplasser eller forbud mot bortesupportere. Tvert imot advarer vi veldig ofte mot generelle sanksjoner som rammer mange uskyldige, fordi de i tillegg til å ødelegge for folk som ikke har gjort noe galt bidrar til en radikalisering innenfor gruppen som ilegges sanksjoner.

 

Store forskjeller på Sverige og Norge

Det er store forskjeller på Sverige og Norge, som Richard Jansen forteller i VG. I Sverige er det store ungdomsrupper med større arbeidsledighet og frustrasjon, der de har lite å tape. Dermed kan denne frustrasjonen få sitt utløp gjennom demonstrasjoner og opptøyer i ulike sammenhenger, og noe av dette kanaliseres ut gjennom oppgjør i fotballen.

I tillegg har det i Norge, ihvertfall frem til i fjor, blitt holdt en relativt lav profil når det gjelder bråk rundt kampene, noe som har bidratt betydelig til at det ikke er steile fronter mellom ulike grupperinger og politi/ordensvakter. Den dagen en større gruppe supportere blir møtt med batonger fordi politiet vil stanse en håndfull av dem, stigmatiseres en større gruppe som dermed føler seg urettferdig behandlet - noe som resulterer i sinne mot ordensmakten. Her har samarbeidet mellom klubber, alternative grupperinger, supporterkoordinatorer og politiet i det store og hele vært godt i Norge - hvis man sammenligner med de fleste andre land i verden.

Jan Bøhler forteller i gårsdagens Aftenposten at 4 uskyldige personer som ikke har hatt noe med voldsmiljøene å gjøre ble skadet i fjor. Vi er naturligvis av den oppfatning av at det er 4 for mange. Samtidig har eliteserielagene møttes til 480 avspark i fjorårets eliteserie, i tillegg til en del cupkamper. Bare på eliteseriekampene var 1 638 799 mennesker tilstede, 4 av dem ble skadet av voldelige supportere. Uten å unnskylde voldsbruk i forbindelse med fotball så setter det et perspektiv for hvorvidt man bør være engstelig for å dra på kamp. For det er fortsatt betydelig farligere å kjøre bil til kamp enn å faktisk være på kamp.

NRK forteller i kveld at norske supportere reiser til Sverige for å sloss, og Kripos er bekymret for dette. Det kan på sett og vis forstås, men hvis man snur litt på det forteller det at de mest ytterliggående casuals reiser ut av Norge for å sloss fordi de ikke har en tilfredsstillende scene her hjemme. Bør det ikke gi oss et visst håp om at det ikke brenner på dass og at vi må gjøre noe NÅ, ellers er det bare et "tidsspørsmål" før uskyldige blir drept?

 

Hva nå?

Vel, hva ville vi gjort hvis denne episoden i Sverige ikke hadde skjedd? Vi må måle våre grep og tiltak etter våre egne miljøer, med dialog mellom supporterkoordinatorer som kjenner sine supporterklubber og grupperinger, fortsette samarbeidet med politiet slik det har fungert med Ola Moheim & co, ha en tett dialog med NFF/NTF slik at supporterne er tungt involvert i det videre arbeidet og ikke bare settes på sidelinja som ville dyr som må kontrolleres.

Det bør være et mål om å integrere flest mulig og marginalisere kun de som må. Dette er bærekraftig utvikling. Om dette skal lykkes krever det kompetanse og at en arbeider med langsiktige mål. Det bør jobbes langsiktig med forebygging og exit-løsninger i tillegg til de mer repressive tiltakene. Her har både fotballen og samfunnet en stor jobb foran seg, og ting blir ikke bedre om en skal peke på hverandre - spesielt om formålet synes å være å få sin ukentlige, betalte blogg, slå politisk mynt eller bare storme ut i media som det godes forkjemper. Kanskje en skal starte med å finne mer ut om hvem personene som utgjør disse alternative miljøene på jakt etter adrenalin og vold egentlig er. For å redusere det hele til medisinsk terminologi – skal en gjøre de tiltakene bør diagnosen være kjent først.

 

Til ettertanke

Fra Erik Niva, Aftonbladet:
"De närmaste dagarna kommer väldigt många människor att säga väldigt många saker som de borde ha tänkt igenom väldigt mycket bättre.

Skuldbördor kommer att placeras där de inte borde ligga, åtgärder kommer att lanseras utan vare sig sans eller balans bakom.

För den sakens skull får det inte leda till reflexmässiga bortförklaringar och taggiga försvarsmekanismer. Det här är inte en tid att slå ifrån sig, utan det här är istället en tid att visa upp all den där sammanhållande solidariteten som är idrottens själva kärna."

 

På vegne av NSA-styret,
Bjørnar Posse Sandboe

© 2017 Norsk Supporterallianse